30. desember 2009

Norsk dokumentarfotografi i dag

I dag kjøpte jeg en julegave til meg selv, boken "Norsk dokumentarfotografi i dag". Jeg betalte 399,- for en fantastisk flott bok på 300 sider der 38 fotografer er representert. Fotografene fikk utdelt Fritt Ords midler der 6 millioner kroner skulle fordeles for å fremme norsk dokumentarfotografi.

Og jommen fant jeg inspirasjon!

Jeg har stadig må og store prosjekter liggende, og som regel medfører de at jeg må sette av tid til å traske rundt i verden for å finne motiver som passer. Et pågående prosjekt er Postkasse og Telefonkiosk, som ganske enkelt er bilder av våre røde postkasser og telefonkiosker rundt om i verden. Men da jeg hadde bladd meg mett i min nye bok fikk jeg en ny idé som medførte et arkivdykk!
Jeg har omkring 40000 digitale fotografier lagret. Det er mange! Og av de er det selvfølgelig masse bra som aldri noen har fått se. Blandt dem er alle bildene jeg knipser i det vide og det brede av Natur og Ungdom på diverse møter, aksjoner, turer og seminarer. Noe sendes til presse, noe havner i Putsj, noe blir liggende og støve i NU's arkiver og noe ser man aldri igjen...

Natur og Ungdom er en eneste stor vennegjeng. Jeg sitter på tog og buss for å kravle meg opp til bortgjemte fjellgårder og møter ungdommer som bruker sommerferien på gårdsarbeid, blir med til topps i Lofoten, drar på lokallagsmøte hver tirsdag og sover på harde skolegulv natt etter natt for å redde verden. Og hele tiden tar jeg bilder. En dokumentarfotografs drøm er å bli flua på veggen, han som bare alltid er der. Paul Audestad har eget sengetøy i turnébussen til Kaizers, jeg får reisedekning av NU.

Jeg tror ganske mange har fordommer mot NU. Folk tenker på den stereotype NU'ern som en brautete traktorlesbe med ring i nesa og palestinaskjerf, som lenker seg til porter og anleggsmaskiner og kapper rør og ledninger uten å blunke straks ordet "inngripen" nevnes. Hard dom mot 7000 norske ungdommer mellom 13 og 25 hva? Jeg vil vise livet i NU, det som skjer uten sangtekst og godt regisert aksjonisme. De situasjonene, blikkene, smilene og tårene som bare oppstår og som jeg har hatt den utrolige sjansen til å dokumentere.

Vel, resultatet er kanskje å se på ny-året en gang. Jeg foreslår du bruker tiden på å se Pål Moddi, Therese og Einar spille nyttårskonsert på Månefisken i Oslo første nyttårsdag. Se http://www.facebook.com/home.php#/event.php?eid=190782751399&ref=ts

Og enda mer Moddi-reklame: Kikk på http://www.moddi.no/pictures.html for nogen bilder jeg har tatt!

3. desember 2009

Rock for Rensing og Tri-X 400





Moddi er miljøvennlige, Moddi reiser med tog!




Hanne og Folkens folketomme storsal.

Det er fantastisk hvordan det rommet forandrer karakter fra en time til den neste. Det ene øyeblikket er det en stor, tom hule der roen bare avbrytes av noen stemmer frem og tilbake. Det neste øyeblikket kan det herske fullstendig kaos mens bandet går på scenen og publikum jubler, så skjør og spent stillhet like etter en vakker balade, og tilslutt overtar roen igjen etter at sistemann har gått ut på byen etter endt kveld.





Tankefull Lampie-Lizz og Pål mens Ofelia og Hanne stemmer i bakgrunnen.



Cellokassen til Ofelia, hvorfor Bob Dylan (?) preger den vites ikke...




Dette siste bildet har en god historie bak seg. Min kjære Jenny er full av fantasi, og da jeg stod i mørkerommet og knotet med spolene pratet vi om det mystiske med bilder. Når jeg tar bilder med film tar jeg litt bilder her, litt bilder der, og det kan gå en måned fra et bilde er tatt til jeg fremkaller det. Jenny spurte da "Hva om du oppdager et bilde på filmen av deg selv, som du ikke har tatt og som du ikke kan huske noen andre har tatt?". Bakgrunnen var en film der en fotograf hadde funnet nettopp et slikt bilde, og oppdaget at det var en ukjent tvilling som var avbildet ved et uhell.
Da jeg rullet ut den ferdig fremkallte filmen gikk det et kaldt gufs gjennom meg da jeg så dette bildet. Bildene rundt var fra Rock for Rensing, da jeg hadde gått i akkurat denne t-skjorta, brillene var tydeligvis også mine, men jeg kunne ikke huske at noen hadde tatt bilde av meg. Det hele var meget skummelt helt til jeg kom på at vi hadde lekt med tanken om at jeg og Pål Moddi egentlig var litt like, begge med bustete, blondt hår og lik t-skjorte, så da var det jo nærliggende å låne han brillene mine og ta bilde av resultatet...

23. november 2009

Veien som folk flest går...


Eg har alltid vært litt på sida
av den veien som folk flest går
Har låge på ryggen rett under månen,
tenkt på ting eg ikkje forstår

Og eg har hatt nogen øyeblikk, kun for meg sjølv,
kor verden har slått seg til ro
Og eg har bevegd meg, ingen har sett meg
Tenk om me kunne vært to

Og at du der ute, under den samme, kalde, kvite månen -
ligger du og lurer, sånn som eg gjer,
ikkje for du vil, men for du må

Eg har alltid vært på vei heim
og eg har leita under kver ein stein
Og vært sånn i tvil på kor eg ska gå
Hadde vært enklere om veien lå bein (?)

Men tenk om det var du som stod bak neste sving, og blinket meg inn,
og spør om eg vil bli din
Nei eg ville aldri latt deg gå forbi
(...)

- Kaizers Orchestra




16. november 2009

Stopp nå litt!

Jeg har nettopp investert i et 8GB minnekort som tar 480 Raw-filer.

Noen ganger ønsker jeg å legge fra meg masseproduseringen av bilder. På en konsert kan jeg ta 300, kanskje også 400 bilder. Maks en tiendedel av bildene blir tatt videre! Av 300 bilder lar jeg kanskje 30 bli merket og kjørt gjennom en automatisk prosess. Så fjerner jeg ti av dem fordi de ikke passer i uttrykket jeg er på jakt etter. Så sitter jeg igjen med 20 bilder som jeg går gjennom, ni-stirrer på og plukker ut av til jeg sitter med 10-15 bilder jeg med stoltheten i behold kan lege ut til viden beskuelse. Ti til femten bilder av 300, det vil si at hvert tyvende bildene aldri blir brukt til noe. Hvorfor trenger jeg å ta så mange bilder for å lage så få? Noen ganger ønsker jeg å legge fra meg masseproduseringen av bilder.

Jeg tenker på å reise til Amerika for å fotografere. Jeg tenkte en stund på at USA var det siste land i verden jeg ønsket å dra til. Det er nettopp derfor jeg vil reise dit, jeg tror det er sunt å møte sine egne fordommer i døren for å utfordre seg selv. Når jeg reiser med kameraet klart er jeg hele tiden på jakt etter bilder, utsnitt av virkeligheten. Når man leter etter bilder sover man ikke i timen, man leter fordi man vil finne og på den måten utforsker man verden på en måte bare fotografer forstår.

Men når man masseproduserer bilder leter man ikke. Man sikter ikke inn målet, man skyter vilt og håper man treffer noe man kan ha til middag. Derfor vil jeg ikke reise med kamera og linser til 30'000 kroner, jeg vil reise med Minoltaen jeg arvet av morfar, en 50mm linse og en kjølebag breddfull av Kodak Tri-X 400. Det handler om å tvinge seg selv til å ta de bildene man virkelig tror på.

14. november 2009

Din tid kommer, min tid går





Jeg har ikke blogget så mye i det siste, og det er vel fordi det skjer så utrolig mye i livet mitt for tiden at jeg ikke får tid til å skrive om det.

Jeg skrev for en stund siden at jeg har byttet jobb. De uendelige dagene bak kassa på Prix er over til fordel for Elite Foto på Amfi Madla. Jeg må innrømme jeg var litt urolig på forhånd for å fordype meg i den jobben. Jeg har hørt mange som har begynt å jobbe i fotobutikk har mistet litt av gløden for foto i ettertid. Men jeg tror nok det har gått motsatt vei for meg. Jeg elsker å tilbringe en dag på jobben der jeg hele tiden ser bilder, snakker om bilder og foto-utstyr og når det er stille sitter jeg i Photoshop på jobbens PC, jobber med mine egne bilder og skriver dem rett ut i super kvalitet for en billig penge. Jeg har sluttet å kjøpe blekk og foto-papir til hjemme-skriveren min fordi bildene jeg får på jobben alt i alt er bedre og mye billigere.
Jeg er litt av den gamle skolen, jeg synes ikke et bilde er et bilde før man sitter med det i hånden. Når jeg sitter på jobb er terskelen for å skrive ut et bilde lavere og da får jeg mange skikkelige bilder med meg hjem. Det har gitt meg ny giv for å holde på med foto.



En annen god side med jobben er at jeg har tilgang på negativ-scanner og jeg har dermed fått digitale filer av alle rullene med Sort/Hvitt Kodak 400-TX som til nå har ligget i permer. Noen av bildene har blitt forstørret opp i mørkerommet på Folken, men terskelen for å forstørre et bilde er veldig høy når det tar minst 5 minutter pr. bilde. Nå har jeg fått muligheten til å se hele arkivet mitt på skjerm og deretter skrevet ut endel. Inne blandt de mislykkede bildene og helt spesielle jeg allerede har på halv-dårlige forstørrelser fant jeg alle disse fantastiske øyeblikksbildene jeg har tatt med morfars Minolta. Kameraet har vært med på fest, på turer og på trask i byen. Innimellom har det blitt noen sære øyeblikk som har fått æren av å bli fanget på film, og nå har de bildene fått en ny rennessanse. Mange av bildene er et år gamle og jeg klarte ikke slutte å smile der jeg satt og scannet en stripe av gangen og så alle disse fantastiske bildene igjen.



Nå er søndag og jeg er i den klassiske tired-from-sleeping-modusen. Jeg skulle droppe nachspiel i går så jeg fikk stått opp tidlig og vært produktiv. Det skjedde ikke, jeg ble sittende oppe til klokka tre og stod først opp halv ett. Da pratet jeg en times tid med Jenny før jeg tok oppvask og vasket kjøkkenet. Så litt har jeg jo fått gjort. I går var det John Olav Nilsen og Gjengen som stod på Folkens scene og jeg tok bilder mens jeg steppet inn som vakt. Jeg var utrolig heldig og fikk hilst på Terje Killmaster Kaizer og Geir Hellraizer Kaizer som stod i publikum. Det jeg liker med Norge er at man kan møte slike mennesker på en tilfeldig konsert.



På tirsdag arrangerer Natur og Ungdom Rock for Rensing og Moddi står på Folkens scene. Det er utrolig mye jobb med å arrangere slike konserter, men dette blir bra!

Det var alt jeg kom på for denne gang...

1. november 2009

Bil-ismens død



En -isme er en betegnelse på et tankesett, et ideal eller . -ismer finner vi innenfor kunst, arkitektur og livssyn og det henviser gjerne til epoker der en viss stil eller ideal er dominerende. Vi har f.eks. klassisismen, en stilperiode i arkitekturen der idealet var å bruke elementer fra det klassiske Hellas i den moderne arkitekturen.

Vi miljøvernere kan ofte virke veldig radikale og ambisiøse, og vi har god grunn til å være det. Klimaendringene er reelle og de har allerede begynt. Dersom menneskeheten skal ha en fremtid på jorden må vi handle nå.

Bilen har mye av skylda for klimagassutslippene. De fleste biler har en forbrenningsmotor som antenner et hydro-karbon slik at det ekspanderer og driver et stempel som igjen driver hjulene rundt. Hydrokarboner kommer fra organisk materiale som har vokst ved å binde CO2 fra atmosfæren og vann fra bakken. Om man feller et tre og brenner det slipper man ut nøyaktig like mye CO2 som treet har tatt opp i sin levetid, det er altså karbon-nøytralt. Men de aller fleste motorer går på drivstoff man lager utifra olje. Olje er også planter, men det er planter som har ligget dypt under bakken i millioner av år under høyt trykk. Man kan argumentere for at det også er karbon-nøytralt fordi disse plantene også har tatt til seg CO2. Problemet er at vi brenner disse plantene i så enormt store mengder at dagens grønne vekster ikke klarer å ta CO2 ut av atmosfæren igjen i samme tempo. Økt nivå av klimagasser i atmosfæren endrer klimaet vårt.

Men tilbake til -ismene. I dagligtale bruker vi ordet "bilisme". Det er enormt treffende begrep, for vi lever i dag i en epoke av menneskets historie der bilen er en naturlig del av dagliglivet, nærmest en utvidelse av oss selv. Bilen er i mange kulturer, inkludert vår egen, et symbol på velstand, frihet og muligheter. Med bilen kan vi reise lengre på kortere tid og vi kan gjøre det når vi vil. Friheten til å pendle mellom roen på landsbygda og jobben i byen er for god

Jeg tror ikke på bilens død. Vi kommer til å fortsette å reise i lang tid fremover. Men jeg tror på bil-ismens død. Jeg tror på en tid der bilen ikke regnes som en nødvendig del av hverdagen, der man uten å tenke over det setter seg på sykkelen og tråkker til jobb samtidig som man slår av en prat med naboen som sykler ved siden av. Jeg håper det kommer til en tid der bilen regnes som en gode, en kilde til lange familieferier fremfor en selvfølge.

Forandring kommer ikke gjennom politiske vedtak og økonomisk styring. Forandring kommer når vanlige mennsker endrer vaner fordi de selv vil, ikke fordi økonomi tvinger dem.

14. oktober 2009

Om det som er større enn en selv.

Sommerleir mot oljeboring

Det finnes de ting som er større enn en selv. Når jeg hører på musikk sitter jeg ofte igjen med et ønske om å selv kunne spille et instrument så jeg og kan lage slike vakre lyder. Men sannheten innhenter meg når det slår meg at jeg ikke forstår hvordan musikk lages, hvordan enkle toner kan settes sammen for å vekke følelser og stemninger. Det nærmeste jeg kommer musikk er å høre på, å være en tilskuer.

Sommerleir mot oljeboring

Når jeg tar bilder av musikere prøver jeg å kontrollere kaoset. Musikk er større enn meg selv men jeg kan prøve å beksrive musikken og min opplevelse av den på en klar og grafisk måte. Jeg forstår fotografiets egenskaper og jeg jobber med å mestre dem. Når jeg sitter med et ferdig arbeid som jeg med hånden på hjertet kan si er det beste jeg kan slår det meg at musikeren jeg regner for et geni sikkert ikke forstår hvordan jeg har laget et bilde. Musikeren finner kanskje fotografiet som mystisk, som noe større enn han selv?

Sommerleir mot oljeboring

Fotografi, akkurat som musikk, er et media som utnytter analoge, fysiske verdier til å gjenskape eller forklare en følelse, et øyeblikk, en situasjon, et emne og så videre. Men fotografiet og musikken ligger på et annet nivå enn de fysiske realiteter av lys og lyd. Det er først når man klarer å bruke de fysiske realiteter til å forklare noe som ikke ligger på et fysisk nivå at man kan si man mestrer mediet.

Sommerleir mot oljeboring

Det gjelder å finne ut hva man selv mestrer og dyrke det til det fulle. Man kan ikke henge seg opp i hva man ikke har noe potensiale for å forstå og mestre. Jeg kan ikke synge, og egentlig har jeg ikke noe behov for å lære det. Man kan ikke være mester i allting men man kan alltid mestre noe ingen andre kan. Uansett, luftgitaren min får du aldri!

Sommerleir mot oljeboring

Bildene i dette blogginnlegget er av Moddi og er tatt på NUs Sommerleir mot Oljeboring i august 2009. Hør på musikken, den får iallefall meg til å føle at ting egentlig ikke er så galt her i verden, og store problemer blir plutselig små og mulig å gjøre noe med...

9. oktober 2009

Den nye arbeidsdagen



Jeg har jobbet som avisbud, på gatekjøkken/storkiosk/liksom-butikk/24-7, Post-i-Butikk og på Prix. Arbeidslivet har hatt sine opp og nedturer, men en av oppturene skjedde nylig da jeg fikk svar på min åpne søknad til Elite Foto. Jobb fikk jeg nærmest på dagen!

Jeg har jobbet aktivt med fotografi i tre år nå og med interesse, iver, 30'000 kroner og 41'000 bilder har evner og kunnskaper vokst til et akseptabelt nivå. Jeg søkte om jobb på bakgrunn av butikk-erfaring og praktisk fotoerfaring og det var nok.

Nå har jeg jobbet fire vakter bak disken på Elite Foto Madla og kjenner nå en savnet følelse knyttet til butikkjobb; Jeg gleder meg til å komme på jobb! Jeg liker det jeg driver med og jeg føler (med unntak av visse oppstartsproblemer) jeg mestrer oppgavene. Jeg kommer nok til å savne de hyggelige kollegaene mine på Prix men klientellet der kan jeg klare meg fint uten. Nå jobber jeg bare til 20:00 og er ikke utslitt når jeg kommer hjem, jeg slipper å tenke på hvor langt det kan gå før alkissene flipper og jeg har (forhåpentligvis) vasket min siste panteautomat. Joda, jeg skriver "forhåpentligvis" fordi jeg fortsatt er ansatt på prix, men bare som tilkallingsvakt...

I dag var det lite å gjøre og jeg fikk scannet hele arkivet mitt av negativer, så kanskje jeg sparer litt penger på denne jobben også...

4. oktober 2009

Større og større dag for dag

Kaizers Orchestra

Beautiful chaos!




Prosessen - Opptakene er fra Våre Demoner turnéen og skildrer veldig godt stemningen som rådet da jeg så dem på Garage i Bergen.





Evig Pint - På Jæren har man drevet jordbruk siden jernalderen. På dette paddeflate, kalde, forblåste og fuktige landet var det noen som fant på å sette en spade i jorda og begynne å spa stein. Og det gjør de enda... Denne videoen er filmet ved Varhaug, midt i det dypeste av norsk kristen pietisme. Om eg bare fant et hol inn i himlen...





Knekker de til sist - Det finnes bare én Mr. Kaizer, eller?





Mann mot mann - Når tekstene er for sterke til å illustreres på vanlig vis og vises før ungene har lagt seg er vel en god gammel animasjon veien å gå. Rammstein har litt å lære...





Bak et halleluja - Eg har sagt det før nå må eg sei det igjen!






On the Road Again - P3morgen ba Kaizers spille deres favoritt morgen-sang. Willie Nelsons udødelige sang nynner jeg ofte når jeg drar langtur med sykkelen, og det er lett å se for seg at turné-livet fortoner seg på samme måte.






Enden av November - Sort/hvitt, trenger jeg si mer?





Maestro - Rock er mer enn tekst og melodi, det er noe Kaizers vet å utnytte til det fulle!

3. oktober 2009

Radio Free Europe!

Jeg er født i 1989, altfor sent! Da var det bare 7 måneder igjen av det fantastiske ti-året der Michael Jackson enda var svart, man snakket om muren og Sovjet, ikke global oppvarming og USA. Og selvfølgelig var det før alle visste hva R.E.M. var. Ved hjelp av min søster i den dype underskogen av norsk kultur fikk jeg en hel boks med bootlegs og demos av R.E.M. som strekker seg helt tilbake til bandet spede start i hjembyen Athens, Georgia. Nå sitter jeg og hører på opptak av en konsert de gjorde på London Hammersmith 29. oktober 1985 (forøvrig dagen før min kjære storesøster ble født!).

Mellom to sanger kan man høre vokalist Michael Stipe (på denne tiden hadde han faktisk fremdeles hår og farget det gult under det meste av Reconstruction-turneen. Men hvilken hårfarge brukte han? Sennep!) mumle noe om fabrikker i midt-vesten som sender røyk til himmels. Røyken glir over kontinentet og faller med regnet til bakken og lager sorte striper ned veggene som man ikke kan vaske vekk. Dette ble sangen 'Fall on Me'. Om man skal synge om miljøvern i dag blir det deprimerende dommedagspoetri. I 1985 var tonen humoristisk og ironisk, med et snev av alvor og en advarende pekefinger. Ask the sky and tell the sky DON'T FALL ON ME!

There's a problem, feathers iron
Bargain buildings, weights and pullies
Feathers hit the ground before the weight can leave the air
Buy the sky and sell the sky and tell the sky and tell the sky

Don't fall on me (What is it up in the air for) (It's gonna fall)
Fall on me (If it's there for long) (It's gonna fall)
Fall on me (It's over it's over me) (It's gonna fall)

There's the progress we have found (when the rain)
A way to talk around the problem (when the children reign)
Building towered foresight (keep your conscience in the dark)
isn't anything at all (melt the statues in the park)
Buy the sky and sell the sky and bleed the sky and tell the sky

(repeat chorus)

Don't fall on me
Well I could keep it above
But then it wouldn't be sky anymore
So if I send it to you you've got to promise to keep it whole
Buy the sky and sell the sky and lift your arms up to the sky
And ask the sky and ask the sky.

(repeat chorus, etc.)

27. september 2009

Stille før stormen: Før Kaizers Orchestra

Pressefotografer får en gang imellom litt deng, særlig om man tråkker litt for langt. Det er veldig lett å tenke "helvetes gribber" om en fotograf som har tråkket over streken. Denne serien er et resultat av at jeg krysset grensen og traff en nerve. Jeg ble forbudt å bruke bildene, selv om det er et urimelig krav. Når jeg nå legger ut bildene er det ikke for å terge eller bevise et prinsipp, men fordi jeg synes disse bildene får frem en skjult side ved en konsert. Før gitarriffene begynner å rulle utover et hoppende publikum er en konsertscene et rolig sted der instrumenter og rekvisitter liksom står og dirrer av spenning for hva som skal skje. Det er stille før stormen, dette er scenen til Kaizers Orchestra.







19. september 2009








Hva i alle dager røyka jeg når dette kom til verden?! Jeg vil ikke vite det, men haugen skitne sokker har minket betraktelig siden sist jeg så den...

Fra spøk til revolver, dette er et innlegg om å bryte reglene en gang imellom!

Jeg tar ganske mange konsert-bilder, og på mange måter blir det rutine i det etterhvert. Alle band er ulike, og unike i sitt utrykk. Bildene man tar bør gjenspeile konserten på en slik måte at de som ikke var der kan leve seg litt inn i stemningen. Dermed burde alle sett jeg laster opp til Folkens server være vidt forskjellige, men det er desverre ikke helt tilfelle. Variasjon er vanskelig.

Faust er et veldig unikt band. Krautrock er sjangeren og konserten bød på småstein, sementblander, vinkelsliper, opplesning av Goethe og live-maling. Der jeg stod med kamera tenkte jeg at dette kan bli en meget spesiell serie bilder!

Og du har allerede sett resultatet! Jeg gjorde et kjapt og grovt utvalg på seks bilder og skrev dem ut på papir fra den første notatblokken jeg så. Sitater fra Goethes "Faust" ble søkt frem på nettet og bildene gikk under typene på min nye gamle skrivemaskin. Deretter kokte jeg kaffe og lot bildene få smake sin del. Kaffen farget blekket grønt, flekkene setter stemingen. Så gik det hele i scanneren og ut mot sine firkantede øyne.

Feedback ønskes.

6. september 2009

Burlesque



Portretter har jeg ganske lite av i mappen min så da jeg tok dette bildet ble jeg veldig fornøyd. Modellen er burlesque-artist og hadde et show i Grottene på Folken i forbindelse med Den Store Studentfesten #4 og jeg fikk ta et par bilder av henne med blitz etter showet. Bildet er tatt med et sekund lukkertid og blitz med diffuser-sokk. Blitzlyset "fryser" modellen mens rystelser i kameraet over resten av lukkertiden sørger for at den lilla bakgrunnen myknr opp og "sprer seg" mot modellen.
Da jeg i raw-behandlingen satte opp clarity frisket det opp bildet endel men det fikk samtidig frem hver minste bit ujevn hud og dermed kjørte jeg bildet gjennom Portrait Professional 6 for å jevne ut huden. Et par siste flekker ble klonet vekk i Photoshop og bakgrunnen ble lysnet med et adjustment layer.

16. august 2009

Pinhole!

Pinhole-kameraene er et av de eldste formene for fotokamera. Prinsippet strekker seg langt tilbake, og det ble observert så tidlig som 500 år før kristus. Pinhole-teknikken går ut på at lys passerer gjennom et svært lite hull og projiseres opp-ned på en motstående flate. Dette kalles også camera obscura.

For inspirasjon anbefaler jeg en kikk på Abelardo Morells bilder. Her har han leid hotellrom verden over, klistret sort plastikk over vinduene, klippet et ørlite hull i plastikken og satt opp et kamera rettet mot veggen motsatt av vinduene. Dermed forvandles hele rommet til et gigantisk camera obscura der utsikten utenfor vinduene klistres opp-ned på veggen. Lang nok lukkertid på kameraet løser resten. Morells bilder gjør at man forstår den enkle magien i lys på en ny måte. Det er vanskelig å forstå pinhole av å lese om det, men Morells bilder illustrerer teknikken på en unik måte.

SÅ, lyst til å prøve ut dette? Å lage pinhole-kameraer er svært enkelt og billig. Man kan kjøpe seg et fint et fra Zero Image, men om man ikke er dreven i film kan man lage et digitalt pinhole ved å følge denne oppskriften:

Man tager:

- Et deksel til ditt kamerahus.
- En borrmaskin (eller annet verktøy for å lage hull i kameradeksel)
- En tom brus-boks (gjerne fra økologisk brus)
- En nål
- Saks/tang/tapetkniv el.
- En kulepenn
- Sandpapir
- Duck-tape/gaffa-tape/isolasjonstape/annen tape.

Man gjør som så:

1) Klipp ut en plate av brusboksen på ca 1,5x1,5cm.
2) Bruk kulepennen til å trykke ut en liten bulk i platen.
3) Puss bulken på baksiden av platen ned med sandpapir til det er et veldig tynt lag metall igjen. Pass på å ikke pusse helt gjennom.
4) Legg platen ned på et hardt og flatt underlag og stikk et bitte-lite hull med nålen gjennom den tynne delen av metallet slik at nålen bare kommer akkurat igjennom. Dette er "the pinhole", og jo mindre hullet er jo skarpere blir bildet til slutt.
5) Snu platen og stikk nålen bitte-litte-granne inn fra andre siden så hullet blir jevnt.
6) Borr/skjær ut et hull i dekselet på ca 1cm i diameter.
7) Sett platen med hullet på innsiden av dekselet, så nært midten som mulig, og tape igjen. Bruk gjerne en sort sprit-tusj til å farge alle lyse biter på innsiden av dekselet sort, da får ikke lyset så mange overflater å reflekteres i.
8) Fest dekselet på kamerahuset, la linsa ligge igjen hjemme og begynn å ta bilder! Stativ kan være lurt for lukkertidene kan bli alt fra et halvt-sekund til flere minutter. Sett kameraet på manuell modus og still kun lukker og ISO.

Anbefaler forøvrig artikkelen på side 44 i Black+White Photography august 2009.




Her er et av mine første forsøk med pin-hole. Bildet er tatt håndholdt fra baksetet på 2 sekunders lukker, ISO 800.

10. august 2009

45rpm


De fleste 12" LP-plater skal spilles av på 33rpm, altså på et minutt skal et punkt på platen gå 33 runder. Skrur man farten opp til 45rpm blir musikken litt annerledes. Følgende sanger anbefales på 45rpm:


U2 - Sunday Bloody Sunday, røff protestsang blir med ett en naturlig del av High School Musical.
Kaizers Orchestra - Enden av November, trist sang om en manns siste måneder høres sannelig ut som en flørtete balade sunget av en spansk senõrita.
Sigur Rós - Glósoli, ingen skjønner hva den egentlig handler om i utgangspunktet, og på 45rpm ledes man til å tro at dette er en happy-pappy-snappy barne-tv sang sunget av en fem-årig jente i rosa kjole. Hoppipolla blir også utrolig morsom!
Jeff Buckley - Ethernal Life, over the top! Green Day på speed! The Darkness reborn!
Johnny Cash - I'm free from the chain gang now. Kontantmannen hørtes jo ganske rusten ut mot slutten, og litt flere rotasjoner per minutt kutter en god del drinker vekk fra strupen hans. Joda, han høres påfallende lik seg selv på Folsom Prison plata. Kjør Folsom Prison Blues på 45 derimot og du får dagens Willy Nelson. rart det der...
Pink Floyd - The Great Gig in the Sky. Michael Jackson er ikke død, han lever i de obskure delene av 45rpm-universet på den mørke siden av månen. Say no more.


Dette innlegget faller lett inn i kategorien "Totally Random", og der trives den. Men unnskyld meg, nå skal jeg høre tønnesoloen på Kaizers' Dieter Meyers Inst. på 45!

28. juli 2009

Omveien Hjem

Og Veien bare går og går
bort fra min dør til ukjent land.
Den har gått først i mange år.
Nå må jeg etter, om jeg kan,
og gå den lang og gå den trett
til min vei når en større vei
der alle smale håp blir ett.
Og hvor den går vet ikke jeg.

- JRR Tolkien


"Hvilebenk for slitne syklister"


Eventyrlysten er noe som ligger dypt i oss alle, selv det rotfaste hobbit-folket fra Tolkiens romaner. I "Ringens Brorskap" forteller Frodo om denne stien Bilbo lærte han om, den som går helt til Myrskog og Ensomhetsfjellene, den samme som går opp gjennom hagen til sin egen dør. Noe ganske annet enn "Alle veier leder til Rom".
I vår tid er vi så vant med å reise raskt fra A til B at synet på verden endres. Plutselig åpner nye steder seg foran oss og man kan utforske deler av planeten vår som var reservert for oppdagere og forskere bare to-tre generasjoner bakover. Men samtidig glemmer man den verden som ligger like utenfor sin egen dørstokk. Når man skal lære seg verden å kjenne, hvorfor ikke starte med det som ligger like over sin egen dørstokk?

Telefonkiosk ved Larvik stasjon. Den funka ikke...


Den 14. juli 2009 startet jeg og Maren Andrea Tanum Sigvartsen (heretter MA) på en reise som ikke kommer til å bli gjenfortalt i noen historiebøker. Målet var enkelt; Å sykle til Kristiansand! Vi pakket opp hver vår cruisersykkel uten gir, min egen Amanda måtte også utstyres med bagasjebrett, og la ut fra parkeringsplassen ved Borre Kirke nord for Åsgårdsstrand.
Foran oss lå en uke med små og store opplevelser, slitne ben, sol og regn, hagenisser, gale mennesker og mange tekniske-, foto- og kartstopp.


Verdens fineste kjøkken.


Veien er lang, og det er vanskelig å finne frem til ord som beskriver det dekkende. Men se for deg ti meter med asfalt. Vi syklet 35 mil, 350000 meter, altså 35000 slike ti-metere med asfalt. eller setter du hele befolkningen i Vest- og Aust-agder etter hverandre med én meters mellomrom får du omtrent det antallet meter jeg og MA tilbakela på syklene våre. Det er lett å ty til statistik når man ikke finner andre ord, ikke sant?

Nedenfor har jeg listet opp reiseruta, endel sanger jeg forbinder med turen og en de som fortjener en liten takk. Håper dette forteller litt...


Reiseruta:


Borre Kirke - Sandefjord+ 51,68km
Sandefjord+ - Helgeroa 52,71km
Hegeroa - Kragerø+ ca. 72km
Kragerø+ - Tvedestrand+ 60,68km
Tvedestrand+ - Grimstad 40,03
Grimstad - Kristiansand ca. 67km

Totalt: Ca. 34 mil



The Soundtrack of our detour:

Postgirobygget - Sommer på Jorda ("Når sola henger høyt over Langesund")
Willie Nelson - On the Road again
Lillebjørn Nilsen - Bysommer ("Jeg har ikke vært på Helgeroa, jeg ble sittende på Herregårdskroa")
Kaizers Orchestra - Kontroll på Kontinentet
Vamp - 13 Humler
Ila Auto


Selvportrett i teltduk




All takk til:

Maren Andrea for å holde ut med meg mil etter mil, etter mil, og en mil til...
Faren til MA for å kjøre oss litt av veien og for å gi oss heads up om vær og fergeruter.
Min mor for å ikke lenke meg fast til en lyktestolpe straks jeg fortalte om prosjektet
Mann på Hest i Villmark for å la oss sove på plenen sin billig når Bluegrassfestivalen krevde det dobbelte.
Damen i Grimstad for å la to sigøynerish-ungdommer leie huset hennes for en slikk, ingenting og ingen referanser.
Skiltnappere et sted syd for Bikrenes i Aust-Agder for å gi oss skikkelig trening i bakkeklatring.
Minolta for å produsere så gode kameraer.
Kunder på Prix Madlamark for å ikke ha kjøpt så mange filmruller de siste par årene.
Edna på Kreativt Mangfold ved Stavern for omvisning, Gudelig kunst og ekstra bagasje.
Amanda for å holde ut med meg mil etter mil, etter mil, og en mil til uten å punktere. Skulle ønske du var like flink på vei til butikken...
Campingfolk for å gi meg en helt ny innsikt inn i deres egen lille kultur. Og til eiere av campingplasser for å at jeg nå virkelig verdsetter en dusj på mer enn 4 minutter.
Ulvang for å lage superundertøy som holder meg varm når alt annet svikter.
Knut Bjoraa for fantastisk gode kart.
Marit for godt brød og kaldt vann.
Alle andre vi møtte på veien, turen ville ikke blitt den samme uten akkurat ditt forfjamsede blikk!








Takk!

28. juni 2009

#1 Nordsjøruta


Rundt om i hele den befolkede delen av verden slynger det seg lange flater av asfalt der man finner det for gått å rase rundt i prosjektiler fra et tonn og oppover i 100km/t. Det kalles "motorveier". I Norge har vi f.eks E6 fra Svinesund til Kirkenes, og mange andre. Men det ikke alle vet er at på småveier og stier rundt om i landet vårt har vi et nettverk av hovedfartårer for sykler. Disse er merket med mursteinsrøde skilt som noen ganger også har en liten grønn rute med et tall i. Tallene sier syklisten det samme som en "E6" sier bilisten. Dette innlegget i min vakre blogg er viet mine planer om å følge de skiltene merket med tallet "1".




Sykkelrute #1 Nordsjøruta er ikke et særnorsk fenomen, den går gjennom 7 land. Den norske delen følger sørlandskysten fra Bergen til Svinesund via Stavanger, Kristiansand og Horten/Moss. Deretter går ruta gjennom Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, England, Skottland og Shetland før den møter sin egen hale i Bergen igjen. Ruta går langs veier og stier som egner seg for sykling, samtidig som naturopplevelsene fremheves. Langs ruta finner man hoteller og vandrehjem med teksten "Sykkel Velkommen" skrevet på de samme skiltene som man lar lede vei.



Sykkel er etter min mening det perfekte personlige fremkomstmiddelet, med mulig unntak av velomobil som jo er for sykkel å regne. Fly kommer lett nederst på lista, fulgt stigende av tog, bil og gange. Mine kriterier for dette er balansen mellom fart, fremkommelighet og i hvilken grad man får oppleve verden skikkelig. Å gå synes jeg blir for langsomt, bil, tog og fly altfor raskt. Fly er spesielt ille fordi man egentlig ikke opplever noe som helst, men dette har jeg blogget om tidligere. Tog er kjempefint, men du er låst langs få togruter. Bil gir fart og frihet, men taper på fremkommelighet og muligheten til å stoppe over alt. Med sykkel har du en fin og behagelig fart, du kan sykle nært sagt hvor det skal være og å stoppe i veikanten er lett. Du får med deg det du trenger og har god usikt fra sykkelsetet. Perfekt!



Jeg håper at jeg om kun få uker legger ut på veien med Amanda og en god venn som vil dele denne opplevelsen med meg. Det er omtrent 75 mil fra Moss til Stavanger, og jeg setter av 14 dager til turen. Toget tar 8-9 timer, flyet 45 minutter, men ingen av dem er en opplevelse for livet!

13. juni 2009

Velomobil!


Sist søndag var jeg så utrolig heldig at jeg fikk prøvesykle en velomobil på langtur. Ordet "velomobil" referer egentlig til alle kjøretøy som drives av menneskekraft, som f.eks sykkel og spark. Men begrepet brukes om en særskilt type sykler, nemlig innebygde liggesykler.

Anledningen for turen min var markeringen av verdens miljødag i Kongeparken ved Ålgård, syd for Stavanger. Grønn Hverdag ville ha deres velomobil, en WAW069 med til parken og jeg var fort fremme for å melde meg som testpilot. Så søndag morgen kl. 08:00 trillet jeg ut av innkjørselen min og startet på den ca. 5 mil lange turen sydover mot Ålgård.

WAW069 veier ca. 25kg., er bygd i et skall av Aramidforsterket Kevlar om et veltebur i aluminium. Hjulsettet er etter Tadpole-prinsippet med to rettningsstyrende og bremsende 20" hjul foran og et 26" drivhjul bak.



Å sykle en velomobil er en helt unik opplevelse, særlig over avstand og variert terreng. Du sitter i et aerodynamisk skall som reduserer luftmotstand til et minimum. På hver side har man en spak, en slags joystick, som man styrer med. På spakene styrer man også de 21 girene og har bremsehåndtak. Velomobilen er lett å manøvrere, men den taper litt på siktelinjer. WAW069 har en veldig lang front og du sitter lavt. Dermed kan du ikke se rett ned mot veien som man er vant med på vanlige sykler.

En vanlig sykkel vil få problemer med luftmotstand i hastigheter over 30km/t. Dette gjelder ikke for velomobiler da luftmotstanden nærmest er inteteksisterende. Maksfart i nedoverbakker styres dermed av førerens mot og gjeldende fartsgrenser på strekningen. I oppoverbakker er det derimot tyngre fordi en velombil veier mer enn en vanlig sykkel. I kupert terreng kan man få god fart i bakkene og rett og slett trille over neste åskam.



Velomobilen er et blikkfang. Biler viker og syklister stopper opp for å prate. På veien mellom Ganddal og Bryne suste jeg forbi en syklist og stoppet omtrent en kilometer senere for å ta litt bilder. Snart kom han pesende etter og måtte stoppe opp for å se hva slags doning som så nådeløst hadde tatt han igjen.

En velomobil er sikrere enn vanlige sykler, du er mindre utsatt for vær og vind da mange velomobiler har innebygde cockpiter, samtidig har du bedre bagasjeplass enn på vanlige sykler. Med mulighet for hengere er det også mulig å ta med barna på tur, eller ha med ekstra bagasje. Velomobiler egner seg både for korte turer i byene men også for langturer. En velomobil har deltatt i den store styrkeprøven fra Trondheim til Oslo (50 mil) og vant over den raskeste rytteren med to timers margin!

Jeg har tro på velomobilens fremtid innen personlig transport. Idag er det en liten, men svært entusiastisk gruppe mennesker som kan tenke seg en velomobil men gruppen øker stadig og med den interessen jeg så blandt folk på turen min og den senere demonstrasjonen i Kongeparken tror jeg dette har en lys fremtid. Vi går mot en fremtid der transport må omdefineres fordi man blir stadig mer bevisst på sitt eget fotavtrykk på jorden. En velombil er fullstendig utslippsfri i drift, og produksjonen er langt mindre omfattende enn for en bil. I dag koster en velombil fra 50'000,- og oppover, noe de fleste for bakoversveis av. Men når man regner med at motoren drives på mors kjøttkaker, veiavgiften er 0,-, ingen bompenger og du kan bruke vanlige bilfelt, kollektivfelt og sykkelfelt, da synes jeg dette høres ganske lønnsomt ut over tid. Den gjennomsnittlige europeiske sykkelturen er på 5km, det tilbakelegger du på ca. 10 minutter i velomobil. Hvor lang tid bruker bilen i røsjtrafikken?

Det skulle ikke mer til enn en tre-timers tur til Ålgård for å få meg helfrelst og en velomobil står nå øverst på ønskelisten min. En Quest er kanskje favoritten, men Aerorider frister også da den har bedre sikt ned og frem.



Ta en kikk på www.velomobil.no for mer informasjon.

2. juni 2009

Min egen Kaizer

Kaizers Orchestra spilte opp til et heidundranes show på hjemmebane på Bryne natt til søndag. I haugen med blodfans stod jeg med kamera klart. Å stå inneklemt blandt hoppende fans mens Kaizers gjør det som vents av dem kan ikke anbefales dersom du er redd for kameraet ditt. Å ta bilder blir også vesentlig vanskeligere når du ikke har mulighet til å se gjennom søkeren og armene er låst i mengden så det er begrenset hvor du kan peke linsa. Men sattan for noen bilder det ble!









Z-liste på konserten:

Ompa til du Dør
På Ditt Skift
Fra Sjåfør til Passasjer
Kavaler
Bøn fra Helvete
Delikatessen
Dr. Mozinckel
Kontoll på Kontinentet
Enden av November
KGB
Apokalyps Meg
Senor Torpedo
Sigøynerblod
Resistansen
Dieter Meyers Inst

Di Grind
Maestro

21. mai 2009

Jeg og Amanda



Det er mye som er uforståelig her i verden, mange ting som ikke henger helt på grep. En av de tingene jeg ikke kan fatte er hvilken glede folk har av sånne sykler uten hjul man betaler for å tråkke på i store treningssenter. Hva er poenget med å sykle uten å bevege seg av flekken?

Jeg elsker å sykle. Men så har jeg kanskje verdens beste sykkel også. Sykkelen Amanda kom inn i mitt liv en snødag i januar i fjor da jeg bar henne ut av en kjeller øverst i Maridalsveien i Oslo. Jeg fikk kjøpe henne brukt, men i god stand, for en billig penge. Frem til 17. mai tjente hun som russesykkel og etter det hadde jeg ikke videre planer for henne. Men med tid og stunder lærte jeg meg til at dette var en unik sykkel som var helt utrolig å bruke. Hun har ikke gir og tull, og er dermed ikke en bakkeklaterer. Men har man først fått fart stopper man ikke før man ønsker. En slik sykkel er utrolig behagelig og avslappende å sykle, alle burde ha en!



Jeg sykler overalt hvor jeg skal, iallefall til det som ligger under en mil unna. Jeg vet mange liker å "kjøre en tur" for å lette hodet, jeg sykler med samme agenda. Mine medfotografer kjører langt av vei for å ta bilder, jeg sykler. Når man sykler ser man så mye mer, ikke bare fordi alt går roligere men også fordi man kan lett ta av på krokete småveier og stier. Man kan dessuten stoppe nesten overalt for å ta bilder. Hva om ingen tok bilder utenfor hundre meter unna gode stoppesteder langs veiene?

I går kveld satte jeg meg på sykkelen med kamera i sekken på ryggen. Stativ ble også med, men kartet ble liggende hjemme. Jeg hadde et mål, men om jeg helt nådde det vet jeg ikke. Jeg syklet litt tilfeldig avgårde og kom frem i den forstand at jeg fant mange fine plasser og kom meg hjem etter det.

Dette er tatt langs turstien rundt Store Stokkavann.




Dette bildet her tok jeg langs Nordsjøruta, på en sidevei like sør for Hafrsfjord bro. Hadde man sust forbi i bil hadde dette motivet aldri blitt foreviget.


Jeg har laget meg et prosjekt, nemlig sykle fra Stavanger og hjem til mor like syd for Oslo. Det er en tur på hele 77 mil langs kysten og tar en via masse småsteder og opplevelser. Det kan ta 14 dager å gjennomføre turen. De